Nå har jeg muligens funnet den perfekte vertsfamilien! De har tre jenter fra 8-2 år, og en liten babygutt. Ungene høres herlige ut, og jeg har jo hele tiden ønsket å komme til en stor familie, siden jeg liker å holde meg aktiv. De har eget svømmebasseng, reiser masse, og bor like ved stranda, bare en times kjøring fra Orlando/Disney World. Så jeg venter spent på ny epost fra mor i familien, og krysser fingrene for at dette er familien for meg!
Btw: Det er 22 grader der i dag. Trenger jeg flere grunner for å dra?
Tidligere i kveld ble jeg oppringt av en hyggelig dame fra AuPaireCare i USA. På grunn av at jeg har over 3000 timer dokumentert erfaring med barnepass (kravet er 200 timer), og mye av det erfaring med barn under to år, ble jeg spurt om jeg ville være en Infant Specialized Au Pair. Det vil si at familien jeg havner hos garantert har et barn på under to år, i tillegg til at de selvfølgelig kan ha eldre barn også. Nå måtte jeg bestemme meg helt på sparket, men jeg takket ja. Siden man ikke har lov å arbeide mer enn 10 timer hver dag, vil jeg få mer fritid på kvelder og i helgene om jeg tar meg av en baby, enn om jeg passer unger som er på skolen halve dagen. Og skulle jeg ikke finne en passende familie blant de med små unger, kan jeg vel alltids bare be om å bli gjort tilgjengelig for de som ikke har babyer også.
Jeg gikk inn på Au Pair Room, søknad/profil/au-pair-hjemmesiden min, med en gang vi hadde avslutta samtalen, og da hadde hun allerede rukket å oppdatere statusen min til Matching. Altså var jeg godkjent tidligere i uka, men det er nå først søknaden ble gjort tilgjengelig for vertsfamiliene. Så nå krysser jeg bare fingrene for at jeg blir kontaktet av en vertsfamilie allerede i løpet av helgen.
Spm til alle au pairer: Er du Infant Specialized Au Pair, eller kjenner du noen som er det? Jeg er litt nysgjerrig, for av alle au pair-bloggene jeg har lest tror jeg ingen har ansvar for babyer.
Edit: Jeg kladda dette innlegget før jeg dro på kino. Når jeg kom hjem hadde jeg allerede fått min første henvendelse, fra en familie like utenfor Boston! (Jeg får en automatisk sendt epost hver gang en familie er “interessert” i min profil.) Så nå er det bare å vente for å se om de tar kontakt;)
I dag fikk jeg mailen jeg har venta på i over to uker nå, endelig er søknaden min godkjent av Au Pair Care! Det betyr at søknaden min blir gjort tilgjengelig for alle vertsfamiliene som leter etter en au pair, så forhåpentligvis blir jeg kontaktet av interesserte familier allerede denne uka! Dessuten er det utrolig godt å lese sånt: “Nå er det om og gjøre å få søknaden din til å bli superattraktiv (den er jo veeeldig bra fra før da).” Herlig, akkurat det jeg hadde bruk for nå. Made my day;)
Btw: Jeg takket nei til familien i Colorado, da jeg ikke ville bytte byrå.
Jeg smiler i alle fall så bredt akkurat nå.
I ettermiddag lå jeg på sofaen, leste i Wings (som jeg forresten må huske å anmelde, herlig bok så langt!), og nøt fridagen. Midt i et særdeles spennende kapittel ringer mobilen, med Ukjent Nummer, noe jeg vanligvis ikke svarer på. Heldigvis svarte jeg denne gangen, det var nemlig min første henvendelse fra en vertsfamilie!!:D De er en familie på fire fra Colorado, og jeg har en utrolig god magefølelse allerede etter en halvtime på telefonen og et par mail fra mor i familien. Det må vel være et godt tegn?:D
Noen som er i/har vært i/skal til Colorado? Jeg vet liksom ikke så mye om stedet, annet enn at det ser utrolig fint ut på alle bildene jeg finner på google;)
Jeg er ikke redd for å dumme meg ut. Hadde jeg vært det, ville jeg nemlig ikke lagt ut denne videoen. Jeg ble oppfordret til å lage en liten video av meg selv for å legge ved au pair-søknaden min, og med litt amatørredigering i Windows Media Player fikk jeg det da til. Selvfølgelig er youtube snill nok til å velge et helt jævlig stillbilde for videoen, men det skulle visst oppdateres om max 6 timer. Jeg har forresten fjernet de klippene som inkluderte barn, da jeg ikke vil legge ut noen andre enn meg selv på bloggen:)
Så, vær helt ærlig. Høres jeg fryktelig ut når jeg snakker engelsk, eller ser jeg veldig dum ut?:P
Det er så herlig å se at ting går fremover! Alle søknadspapirer er sendt inn, intervjuet er gjennomført, STS Au Pair i Norge har godkjent søknaden min, og nå må jeg bare vente på at AuPairCare i USA skal godkjenne alle papirene. Da jeg snakka med programkoordinatoren min på tirsdag i forrige uke sa han at det vil ta 7-14 dager, men i eposten jeg fikk fra ham forrige fredag sto det 7-15 dager. Uansett må jeg bare smøre meg med tålmodighet, for jeg får ikke gjort noe mer før papirene er godkjent.
Annet enn å lese hver eneste au pair-blogg jeg kommer over, pugge alle FAQ’s, lese all informasjon på alle au pair-nettsider, og tenke gjennom spørsmål og svar til telefonintervjuene. Herregud, det er bare 7-15 dager til jeg skal bli intervjua av potensielle vertsfamilier. På engelsk. Det er nesten litt skummelt det. Ikke at det er så skummelt å snakke engelsk altså, jeg vet at jeg klarer det godt. Det som er skummelt hvordan i all verden jeg vet hvilken familie jeg skal velge? Jeg skal jo bo sammen med de jeg velger i et helt år.
Noen som er/har vært au pair som har noen gode tips til telefonintervjuer og valg av familie?
Da var intervjuet unnagjort, og det var jo ingen ting å grue til! Maren fra STS var utrolig trivelig, og det kjentes ikke ut som et intervju i det hele tatt. Herlig at det var så uformelt (intervjuet foregikk på en kafé i Trondheim), men jeg måtte le litt da jenta på nabobordet utbrøt “HØR mamma, de snakker på ENGELSK!” Med unntak av to sydenturer har jeg ikke snakka engelsk siden jeg hadde muntlig eksamen i 2006, men det gikk jo faktisk kjempefint.
Selve intervjuet gikk ut på at jeg måtte svare på en del spørsmål på engelsk, om alt fra hvorfor jeg vil bli au pair til om jeg har noen spesielle ønsker for hvor jeg vil bo. Så måtte jeg lese høyt fra en engelsk bok for å gi Maren et vurderingsgrunnlag for engelsken min (jeg fikk 9 av 10:D), og til slutt rangerte jeg en rekke absurde utsagn etter hvor ofte de hender meg. De to verste var vel “I find myself sitting on a bus or train without knowing how I got there” og “I often find myself wearing clothes that I don’t remember putting on”. Svarer man always på sånt, burde man søke hjelp. Det eneste jeg vurderte å svare always på selv, var noe sånt som “I don’t always understand what people are asking me, even if they are speaking my native tongue”, men det er bare pga Molde-dialekta til Ellen :D
Forresten er det bare tull at man ikke kan kjøpe lykke. Jeg ble nemlig veldig lykkelig da Pingvinlommelykta og Pingvinlommeboka joina samlinga mi i dag :D
Short version:
Jeg flytter til USA.
Long version:
Jeg skal flytte til USA for å jobbe som Au Pair. Jeg bestemte meg for dette onsdag for en uke siden, etter å ha lett lenge etter noe interessant å bruke tiden min på. Jeg er møkk lei skole, møkk lei jobben, egentlig møkk lei hele Namsos. Så jeg slengte inn en nettsøknad onsdag kveld, og i matpausen min på fredag hadde jeg fått en lang epost fra STS om alt jeg trengte å gjøre for å ordne en ordentlig søknad. Nå i dag, én uke senere, har jeg fylt ut alle papirene, sendt inn søknaden til STS, og fått avtale om intervju med en hyggelig Au Pair-koordinator i Trondheim førstkommende tirsdag. Så ting går kjapt;)
Hvis alt fortsetter å gå i samme tempo, vil papirarbeidet være godkjent fra byrået i USA i løpet av to-tre uker, og da blir søknaden min gjort tilgjengelig for alle vertsfamiliene. Det er jeg selv som velger hvilken familie jeg vil jobbe for og bo hos. Er jeg riktig heldig treffer jeg den perfekte familien på første forsøk, men det tar vanligvis litt lengre tid å matche med noen. Når jeg har valgt blant de familiene som vil ansette meg, bestemmes det avreisedato (forhåpentligvis januar/februar), flybillettene bookes, og jeg kan begynne å få panikktanker om hvordan i all verden jeg skal få plass til alt jeg trenger for et helt år i bare to kofferter.
Så for å oppsummere:
JEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEG
JEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEG
JEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEGJEGGLEDERMEG
Nå orker jeg ikke holde meg lengre jeg, så jeg skal skrive et ordentlig innlegg og fortelle dere hva det er jeg gleder meg sånn til :D (Si det rett ut med en gang? Where’s the fun in that?;)
