Nei da, i motsetning til dumme Mia Isabella, skal jeg ikke slutte å blogge. Okei da, så er hun ikke dum, jeg kommer bare til å savne de fine bokanmeldelsene hennes:) Jeg har derimot sagt opp jobben min i dag! Jeg må jobbe ut desember, og min siste arbeidsdag blir på nyttårsaften. Nå er det jo ikke hundre prosent sikkert at jeg havner hos familien i Florida enda, men det virker i alle fall sånn, og da skal jeg flytte i februar. Jeg kunne selvfølgelig jobba en måned ekstra, men jeg vil heller ha god tid til å flytte ut av leiligheta mi, ordne alt av papirer, og forberede meg på USA. Så nå har jeg bare 19 arbeidsdager igjen før jeg flytter!!:D
Today, I attended a co-worker’s wedding. A little boy who looked about 6 was coming down the aisle and he took two steps, stopped, and turned to the crowd (alternating between bride’s side and groom’s side), put his hands up like claws, and roared. Step, step, ROAR, step step, ROAR, all the way down the aisle. The crowd was near tears from laughing so hard by the time he reached the pulpit. The little boy, however, was getting more and more distressed from all the laughing and was almost crying. When asked what he was doing, he sniffed and said, “I was being the Ring Bear.” MLIA
My Life Is Average får meg i godt humør. Ordspill får meg i godt humør. Søte unger får meg i godt humør. Check, check, check!:D
Au pair update: Jeg har sendte flere mailer med mor i familien fra Florida. Jeg har også sendt mail til den nåværende og den forrige au pairen deres. Sannsynligvis skal vi ringes i løpet av helga. Og om alt går som det skal, håper jeg å ha matchet med dem i løpet av starten på neste uke. Jo mer jeg får høre om dem, jo bedre liker jeg dem. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å treffe ungene deres og bli kjent med dem, og jeg klarer ikke å finne en eneste negativ ting ved denne familien. Så da blir det kanskje Florida i februar!:)
Mens jeg venter på ny epost, enten fra familien i Florida eller fra en ny vertsfamilie, (over)redigerer jeg bilder. Jeg spiser smågodt, hører Röd på Spotify, ser That ’70s Show uten lyd, og ofrer ikke husarbeidet en eneste tanke. Om et par timer stikker jeg på kino for å se 2012, og jeg må vel legge igjen mobilen i bilen om jeg skal la være å sjekke eposten hundreogørten ganger i løpet av filmen.
Har noen av dere sett 2012?
Har du noen gode tips for å få tida til å gå fortere?
Nå har jeg muligens funnet den perfekte vertsfamilien! De har tre jenter fra 8-2 år, og en liten babygutt. Ungene høres herlige ut, og jeg har jo hele tiden ønsket å komme til en stor familie, siden jeg liker å holde meg aktiv. De har eget svømmebasseng, reiser masse, og bor like ved stranda, bare en times kjøring fra Orlando/Disney World. Så jeg venter spent på ny epost fra mor i familien, og krysser fingrene for at dette er familien for meg!
Btw: Det er 22 grader der i dag. Trenger jeg flere grunner for å dra?
Jeg hadde aldri hørt om Wings før jeg kjøpte den på Ark på flyplassen. Den skinnende forsiden var nok til å få oppmerksomheten min, og jeg har ikke angret etterpå!
Om boka:
Laurel has always lived as an ordinary girl – but now something is happening to her. Something magical. In this enchanting tale of magic, romance and danger, everything you thought you knew about faeries will be changed forever.
Min mening:
Jeg synes boka var litt treg til å komme ordentlig i gang. Det føltes litt som at det ble spolt over en del, bare for å komme kjappere fram til det som var spennende. Allikevel var boka utrolig fengende når den først kom i gang. Jeg ble overraska gang på gang, og hadde aldri klart å forutsi alt som hendte. De tre hovedpersonene blir levende og godt beskrevet, og det er tonnevis av kjemi mellom dem. Det står på baksiden av boka at alt man trodde man visste om feer ville bli forandret, og det kan jeg skrive under på. Jeg har lest utrolig mange overnaturlige bøker de siste årene, men Wings er helt original, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Dette er første bok i en serie på fire, og neste bok kommer ut i første halvdel av 2010.
Tidligere i kveld ble jeg oppringt av en hyggelig dame fra AuPaireCare i USA. På grunn av at jeg har over 3000 timer dokumentert erfaring med barnepass (kravet er 200 timer), og mye av det erfaring med barn under to år, ble jeg spurt om jeg ville være en Infant Specialized Au Pair. Det vil si at familien jeg havner hos garantert har et barn på under to år, i tillegg til at de selvfølgelig kan ha eldre barn også. Nå måtte jeg bestemme meg helt på sparket, men jeg takket ja. Siden man ikke har lov å arbeide mer enn 10 timer hver dag, vil jeg få mer fritid på kvelder og i helgene om jeg tar meg av en baby, enn om jeg passer unger som er på skolen halve dagen. Og skulle jeg ikke finne en passende familie blant de med små unger, kan jeg vel alltids bare be om å bli gjort tilgjengelig for de som ikke har babyer også.
Jeg gikk inn på Au Pair Room, søknad/profil/au-pair-hjemmesiden min, med en gang vi hadde avslutta samtalen, og da hadde hun allerede rukket å oppdatere statusen min til Matching. Altså var jeg godkjent tidligere i uka, men det er nå først søknaden ble gjort tilgjengelig for vertsfamiliene. Så nå krysser jeg bare fingrene for at jeg blir kontaktet av en vertsfamilie allerede i løpet av helgen.
Spm til alle au pairer: Er du Infant Specialized Au Pair, eller kjenner du noen som er det? Jeg er litt nysgjerrig, for av alle au pair-bloggene jeg har lest tror jeg ingen har ansvar for babyer.
Edit: Jeg kladda dette innlegget før jeg dro på kino. Når jeg kom hjem hadde jeg allerede fått min første henvendelse, fra en familie like utenfor Boston! (Jeg får en automatisk sendt epost hver gang en familie er “interessert” i min profil.) Så nå er det bare å vente for å se om de tar kontakt;)
I kveld skal jeg på premieren av New Moon, en film jeg har gleda meg til å se helt siden jeg så førpremieren av Twilight i fjor. Og mens alle andre sikler over Edward og Jacob, skal jeg nyte hvert sekund vi får se Emmett. Kellan Lutz er en av de kjekkeste skuespillerne jeg vet av. Han er blond, har glimt i øyet, og ser utrolig bra ut når han kaster skjorta, så what’s not to like? :D
Skal du se New Moon i kveld?
Jeg kunne fort mista motet av å se 46 punkter på gjøremålslista mi, når bare 2 av dem er fullført og krysset ut. Lista strekker seg fra småting som å slå av radarvarslinga på SMS og skrive ut en del papirer, til ting som akkurat nå virker veldig store; å selge bilen, ta masse vaksiner, og ikke minst pakke sammen alt jeg eier og har. 44 punkter som alle må være ferdige før jeg kan sette meg på et fly og stikke av over Atlanteren.
Men jeg mister ikke motet. Ikke fordi dette er min livslange drøm. Faktisk hadde jeg ikke tenkt tanken på å bli au pair siden jeg var 12-13 år gammel, og leste kataloger fra STS og EF på senga hver eneste kveld. Så hvordan kom jeg inn på tanken igjen? Onsdag for nøyaktig seks uker siden var jeg forkjøla, hjemme fra jobb, og lå på sofaen med pcen på fanget. Av gammel vane gikk jeg inn på nav.no, for å se hva som fantes av ledige jobber, og som alle andre uten fast jobb sikkert vet; det er jaggu ikke mye å velge blant. Jeg trykte meg videre, og begynte å lese om jobb i utlandet, nærmere bestemt au pair. Femten minutter senere hadde jeg sendt inn en onlinesøknad hos STS.
Det høres kanskje dumt ut, men med en gang jeg begynte å lese om dette, kjente jeg at det virkelig var noe for meg. Jeg liker å jobbe med barn, selv om jeg for tida er møkk lei av å jobbe i barnehage. Jeg elsker språk, og vet jeg er god i engelsk. Og hvem ville vel ikke bodd et år i USA om de hadde muligheten? Så for min del var det ikke noe å vurdere en gang, og jeg har ikke vært i tvil i et sekund etter at jeg søkte. De siste seks ukene har jeg ikke tenkt på stor annet enn det å bli au pair, jeg har lest alt som finnes av informasjon på nettet, jeg har til og med begynt å tenke på engelsk på de rareste tidspunkt.
Og nå nærmer det seg. Det er bare 44 punkter igjen på lista. Hvorfor jeg ikke mister motet? Fordi jeg er en evig optimist! (Og litt fordi jeg er jævlig sta, men ikke si det til noen;)
I dag fikk jeg mailen jeg har venta på i over to uker nå, endelig er søknaden min godkjent av Au Pair Care! Det betyr at søknaden min blir gjort tilgjengelig for alle vertsfamiliene som leter etter en au pair, så forhåpentligvis blir jeg kontaktet av interesserte familier allerede denne uka! Dessuten er det utrolig godt å lese sånt: “Nå er det om og gjøre å få søknaden din til å bli superattraktiv (den er jo veeeldig bra fra før da).” Herlig, akkurat det jeg hadde bruk for nå. Made my day;)
Btw: Jeg takket nei til familien i Colorado, da jeg ikke ville bytte byrå.
Jeg bruker alt for mye tid på nettet, det har jeg aldri prøvd å skjule. Men hva i all verden gjør jeg når jeg har brukt opp internett? Selvfølgelig kunne jeg fulgt disse rådene, men jeg lager meg heller mer å gjøre jeg. Jeg har satt i gang med et lite prosjekt, så får vi se om jeg noen gang blir ferdig da. Jeg skal i alle fall legge det ut her når det er presentabelt:)
Hva bruker du mest tid på når du er på nett?
